Jeg føler meg endelig uthvilt, etter 12 timer med søvn. Siden natt til torsdag har jeg stort sett vasket gulv - natt og dag. Det hele startet med at Swix kastet opp en sokk onsdag morgen. Han var frisk og fin hele dagen, men kastet opp all maten onsdag kveld. Han kastet opp flere ganger i løpet av natten og på morgenen. Torsdag morgen skulle han likevel til veterinæren for å ta blodprøve (helt fin prøve, så jeg skal fortsette med samme dosering på epilepsimedisinen. Deilig at han også ikke har noen bivirkninger) så ba om røntgen i samme slengen. Kjenner jeg den hunden rett, kunne det jo fort være flere sokker nedi magen hans. Mistenker at han har fått tak i noen lett tilgjengelige da vi pakket og skulle reise fra hytta forrige helg. Røntgenbildet viste ingenting, og det går visst noe magesjau blant hunder nå. Jeg fikk derfor beskjed om å observere han til neste morgen. Swix ble ikke bedre, tvert i mot. Han ble mer og mer sliten, og etter hvert kastet han også opp vann som han drakk. Jeg leverte han derfor inn igjen fredag morgen. De skulle først ta kontrastrøntgen. Da gir hunden et middel som synes på røntgenbilder. Med gjentatte bilder, kan man se hvordan kontrastmiddelet beveger seg gjennom systemet. Etter noen timer ringte veterinæren og fortalte at kontrastmiddelet ikke kom seg videre ut av magesekken. Antakelig lå det noe der og sperret. De startet operasjonen på formiddagen og jeg skulle hente han rundt halv fire. Når tiden nærmet seg for avhenting, fikk jeg beskjed om at han ikke var klar for avhenting før halv syv. For det første har han vært gjennom en operasjon i buken før, noe som gjorde det vanskeligere og mer tidkrevende (ruglete hud). Magesekken viste seg dessuten å være tom, slik at de måtte lukke igjen for deretter å åpne tarmen (!). Sokken lå så lang den var litt ned i tarmen (ikke som en sammenkrøllet ball som sist – noe som førte til en ekstrem påkjenning for tarmen). Almenntilstanden hans var jo også generelt bedre denne gang enn forrige gang. Veldig dumt at man ikke kunne se denne sokken på røntgenbildet, men men. Han klynket og pep en del i går kveld, så jeg ringte veterinæren for å rådføre meg om dosering av smertestillende. Doseringen skulle tilsi at han ikke hadde noen smerter, så pipingen kom nok av andre ting. Jeg tenkte som så at han helt sikkert var stresset, forvirret og følte seg rar og stiv. Han vet jo ikke hva som har skjedd, så piping og klynking ville nok være en naturlig reaksjon. Det var i alle fall greit å vite at det ikke kom av smerter – uansett kunne jeg ikke øke doseringen noe mer. Pipingen ga seg etter en stund også.
Ellers har jeg bestemt meg for å kastrere han. Dette må jo nå utsettes litt, naturlig nok. I ferien hadde nabohytta med seg en tispe med løpetid, noe vi merket særdeles godt. I to uker har Swix stresset, bjeffet, pepet, vandret rastløst rundt og ikke minst stukket av hvis han fikk sjansen. De siste dagene var det jo fantastisk vær, så da dro vi ut med båten hver dag. Der fikk han heldigvis slappet av litt, men med en gang han så en hund på en holme eller på fastland (det er en del av dem i fellesferien), ble han helt vill. Absolutt alle hunder var potensielle løpske tisper! I tilegg er jo båtturer for han masse nye inntrykk, så han ble jo veldig sliten av det også. Stakkars liten, stakkars oss og stakkars naboer. Tror nok i det store og det hele at båtturene var bedre enn tispelukten på hytta. Han sov en del i båten, samtidig var det jo mye mer lufting og behagelig temperatur ute på sjøen. Vår kvalitet på ferien kan vel heller diskuteres. Ojjameg. Det er ikke ofte man føler behov for ferie – etter ferien….
Jeg ser med glede at sommerfuglbusken endelig har begynt å blomstre. Jeg synes kanskje det var litt sent, i og med at det vitterlig står at den skal blomstre fra overgangen juni/juli (!). Så nå skal jeg nyte den bitte lille solen jeg kan skimte i dag – og se om jeg kan se noen sommerfugler. Det hadde vært hyggelig:)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar